Nok om det - ferieparadiset var lokpersonalets feriehjem Lillebu. Fire hytter – tre normale i laftet tømmer, den siste var en ombygget godsvogn. Der var det et yrende liv hele sommeren, og var vi heldige, var det de samme familiene som var der flere år etter hverandre, avhengig av hvilke feriepuljer våre fedre var så heldige eller uheldige å havne i.
På vei hjem fra egen hytte en julisøndag i det Herrens år 2015 tenkte jeg at jeg skulle reise oppom og se hvordan livet på feriehjemmet var nesten 50 år etter at jeg hadde min siste ferie der.
Det ble en meget overraskende opplevelse - ikke et eneste menneske å se, ikke liv i en eneste av hyttene, som vi benevnte A-hytta (der bodde vi ofte), B-hytta (den mest attraktive med den beste utsikten (der bodde vi noen ganger), C-hytta (der lokfører Erik Hermansen og hans lille familie pleide å bo) og D-hytta (med en standard som gjorde at den ikke egnet seg for andre enn pensjonister - og som flere somre huset en lokførerveteran som elsket å fortelle om alle turene fra Oslo Ø til Ål og ned igjen, med damp, naturligvis).
På den skrå plassen spilte vi fotball, badminton, arrangerte konkurranser og hadde sosiale samvær om ettermiddagen og kvelden. De voksne snakket og snakket, mennene helst om sterke opplevelser på lokomotivene på vei oppover Hallingdal eller Gudsbrandsdalen, der det gikk med så mye køl og vann at vi barna bare måtte innse at det i grunnen var greit å slippe dette krevende kroppsarbeidet. I skogen på og rundt eiendommen ble det bygget mer eller mindre avanserte granhytter. På Svea rodde vi dagen lang med feriehjemmets robåt, noen ganger forserte vi den krevende "Suez-kanalen" og kom oss over i Ytre Svea og kunne ro nesten helt til Snellingen, den nærmeste kolonialforretningen som på nesten ved Mylla. Eller vi gikk turer gjennom skauen til kafeen som lå ved Myllas bredd, der de serverte de deiligste skolebrød som tenkes kan. Var vi riktig flinke, gikk vi helt opp til Bislingen - den gang et nyåpnet og staselig overnattingssted, nå totalt forfallent og rivningsklart.
Enkelte ganger kunne vi støte på store flokker av frittgående hester - opptil 20 i tallet - som var sendt ut på sommerbeite. Litt skummelt kunne det være, noen av dem virket en smule folkevonde.
Men i disse flotte omgivelsene var det helt stille da jeg spontant svingte oppom midt i fellesferien i 2015. Hyttene var noe oppgradert, utedassene var borte, men den gode, gamle vannpumpa sto der. Vegetasjonen var nok tettere enn jeg kan huske den var - det som var av utsikt mot vannet, var nesten helt borte. Men sauene var der! Sauene som breket og holdt oss våkne – lammene var kommet bort fra sitt opphav og løp støyende rundt i håp om å komme i kontakt med riktig søye igjen.
På den tiden, på 60-tallet, da jeg hadde reist hele fire-fem mil hver vei på ferie, var det vanlig å fortelle første skoledag hva man hadde gjort siden sist man var samlet. Et år var det veldig mange av mine medelever som hadde reist langt og opplevd mye, enten på fjerne destinasjoner i Norge eller på campingturer på Kontinentet. Da turen var kommet til meg, syntes jeg det var litt flaut å fortelle at vi bare hadde vært på Grua - men det gode menneske av en lærer vi var velsignet med, fru Espe, sa: Der har jeg vært! Der er det fint!
Så derfor spør jeg meg, etter årets spontanbesøk midt i juli, da det var stillere på feriestedet Lillebu enn på Åråsen noen timer seinere, da Strømsgodset scoret seiersmålet mot LSK - ja, da spør jeg meg: Er en ferie i skogen, fire mil nord for Oslo, for lite spennende nuomdags?
Nei, selv om foreldre tror barna forventer mer - turer til fjerne strender eller storbyer, for eksempel. Men det er ikke slik det er - det som var moro i 1960-årene, er like moro i dag, hvis man er seks-sju år og finner utfordringer i å utforske skogen, lage granbarhytter, ro inn i sivet for nesten ikke å komme ut igjen, treffe nye venner, bade, sparke fotball, sykle til kolonialen. Dette slår meg når jeg ser to barnebarn, Amanda på fem og Aurora på sju, leker i timesvis rundt hytta hver eneste dag. De utforsker. De innreder i granbarhytta, som strengt tatt bare er under et velvoksent tre. De snakker til og med sauene, uten å få noen fornuftige svar. De lager "suppe" med naturens ingredienser. De finner bordbiter og isoporrester etter pappas og morfars plattingbygging. De går tur aleiene i nærområdet og forsikrer at de ikke skal gå langt. De gleder seg over de enkle ting.
Og jeg tenker: Kanskje nettopp det enkle, det tidløse, det grunnleggende, ikke bare har appell til oss tilårskomne, men også barn og unge som overfores på det som ikke er så enkelt. Derfor håper jeg at steder som lokpersonalets Svea, som Stein- og jord-arbeidernes feriested, som andre fagforeningers fine tilbud til medlemmene og deres familier, består og brukes.
 |
| Feriestedet Lillebu. Grinda er igjen så sauene ikke kommer inn. |
 |
| B-hytta, tronende på toppen. |
 |
| A-hytta - med mye vegetasjon rundt seg. |
 |
| C-hytta, med vannposten i forkant. |
 |
| D-hytta, enda mer sjaber enn for 50 år siden. |
 |
| Svea, der vi tilbrakte uttallige timer i robåten. |
 |
| Lokmandsforbundets vimpel vaier i vinden. |
 |
| Møller-hytta - nabohytte som var bedriftshytte for ansatte hos Harald A. Møller. |
 |
| Gamle-skolen har fått påbygg. |
 |
| Hytter av en litt annen standard - Nordtrandskollen (fint skal det jammen meg være) ligger like ved Lillebu. |
