Tilbake i barndommens ferieparadis!

Barndommens ferieparadis lå bare fem mils vei fra der vi bodde i Rælingen, nærmere bestemt ved vannet Svea i Nordmarka, noen kilometer fra det mye mer kjente Mylla. Men det var et dagsverk å komme dit – først drosje til Lillestrøm, tog til Oslo Ø, togbytte, Gjøvikbanen til Grua og taxi derfra og opp. Ettersom mine foreldre likte å ha god tid, og derfor ville at vi skulle være klare en halvtimes tid før forhåndsbestilt taxi i beste fall ville innfinne seg, ble det brukt ekstra lang tid på transportetappen.

Nok om det - ferieparadiset var lokpersonalets feriehjem Lillebu. Fire hytter – tre normale i laftet tømmer, den siste var en ombygget godsvogn. Der var det et yrende liv hele sommeren, og var vi heldige, var det de samme familiene som var der flere år etter hverandre, avhengig av hvilke feriepuljer våre fedre var så heldige eller uheldige å havne i.

På vei hjem fra egen hytte en julisøndag i det Herrens år 2015 tenkte jeg at jeg skulle reise oppom og se hvordan livet på feriehjemmet var nesten 50 år etter at jeg hadde min siste ferie der.
Det ble en meget overraskende opplevelse - ikke et eneste menneske å se, ikke liv i en eneste av hyttene, som vi benevnte A-hytta (der bodde vi ofte), B-hytta (den mest attraktive med den beste utsikten (der bodde vi noen ganger), C-hytta (der lokfører Erik Hermansen og hans lille familie pleide å bo) og D-hytta (med en standard som gjorde at den ikke egnet seg for andre enn pensjonister - og som flere somre huset en lokførerveteran som elsket å fortelle om alle turene fra Oslo Ø til Ål og ned igjen, med damp, naturligvis).

På den skrå plassen spilte vi fotball, badminton, arrangerte konkurranser og hadde sosiale samvær om ettermiddagen og kvelden. De voksne snakket og snakket, mennene helst om sterke opplevelser på lokomotivene på vei oppover Hallingdal eller Gudsbrandsdalen, der det gikk med så mye køl og vann at vi barna bare måtte innse at det i grunnen var greit å slippe dette krevende kroppsarbeidet. I skogen på og rundt eiendommen ble det bygget mer eller mindre avanserte granhytter. På Svea rodde vi dagen lang med feriehjemmets robåt, noen ganger forserte vi den krevende "Suez-kanalen" og kom oss over i Ytre Svea og kunne ro nesten helt til Snellingen, den nærmeste kolonialforretningen som på nesten ved Mylla. Eller vi gikk turer gjennom skauen til kafeen som lå ved Myllas bredd, der de serverte de deiligste skolebrød som tenkes kan. Var vi riktig flinke, gikk vi helt opp til Bislingen - den gang et nyåpnet og staselig overnattingssted, nå totalt forfallent og rivningsklart.
Enkelte ganger kunne vi støte på store flokker av frittgående hester - opptil 20 i tallet - som var sendt ut på sommerbeite. Litt skummelt kunne det være, noen av dem virket en smule folkevonde.

Men i disse flotte omgivelsene var det helt stille da jeg spontant svingte oppom midt i fellesferien i 2015. Hyttene var noe oppgradert, utedassene var borte, men den gode, gamle vannpumpa sto der. Vegetasjonen var nok tettere enn jeg kan huske den var - det som var av utsikt mot vannet, var nesten helt borte. Men sauene var der! Sauene som breket og holdt oss våkne – lammene var kommet bort fra sitt opphav og løp støyende rundt i håp om å komme i kontakt med riktig søye igjen.

På den tiden, på 60-tallet, da jeg hadde reist hele fire-fem mil hver vei på ferie, var det vanlig å fortelle første skoledag hva man hadde gjort siden sist man var samlet. Et år var det veldig mange av mine medelever som hadde reist langt og opplevd mye, enten på fjerne destinasjoner i Norge eller på campingturer på Kontinentet. Da turen var kommet til meg, syntes jeg det var litt flaut å fortelle at vi bare hadde vært på Grua - men det gode menneske av en lærer vi var velsignet med, fru Espe, sa: Der har jeg vært! Der er det fint!

Så derfor spør jeg meg, etter årets spontanbesøk midt i juli, da det var stillere på feriestedet Lillebu enn på Åråsen noen timer seinere, da Strømsgodset scoret seiersmålet mot LSK - ja, da spør jeg meg: Er en ferie i skogen, fire mil nord for Oslo, for lite spennende nuomdags?
Nei, selv om foreldre tror barna forventer mer - turer til fjerne strender eller storbyer, for eksempel. Men det er ikke slik det er -  det som var moro i 1960-årene, er like moro i dag, hvis man er seks-sju år og finner utfordringer i å utforske skogen, lage granbarhytter, ro inn i sivet for nesten ikke å komme ut igjen, treffe nye venner, bade, sparke fotball, sykle til kolonialen. Dette slår meg når jeg ser to barnebarn, Amanda på fem og Aurora på sju, leker i timesvis rundt hytta hver eneste dag. De utforsker. De innreder i granbarhytta, som strengt tatt bare er under et velvoksent tre. De snakker til og med sauene, uten å få noen fornuftige svar. De lager "suppe" med naturens ingredienser. De finner bordbiter og isoporrester etter pappas og morfars plattingbygging. De går tur aleiene i nærområdet og forsikrer at de ikke skal gå langt. De gleder seg over de enkle ting.

Og jeg tenker: Kanskje nettopp det enkle, det tidløse, det grunnleggende, ikke bare har appell til oss tilårskomne, men også barn og unge som overfores på det som ikke er så enkelt. Derfor håper jeg at steder som lokpersonalets Svea, som Stein- og jord-arbeidernes feriested, som andre fagforeningers fine tilbud til medlemmene og deres familier, består og brukes.

Feriestedet Lillebu. Grinda er igjen så sauene ikke kommer inn.

B-hytta, tronende på toppen.

A-hytta - med mye vegetasjon rundt seg.

C-hytta, med vannposten i forkant.

D-hytta, enda mer sjaber enn for 50 år siden.

Svea, der vi tilbrakte uttallige timer i robåten.

Lokmandsforbundets vimpel vaier i vinden.

Møller-hytta - nabohytte som var bedriftshytte for ansatte hos Harald A. Møller.

Gamle-skolen har fått påbygg.

Hytter av en litt annen standard - Nordtrandskollen (fint skal det jammen meg være) ligger like ved Lillebu.

Det står alltid et tog - uten at vi får vite hvorfor

 Nedenstående skrivelse er i dag sendt toppledelsen i hhv NSB og Jernbaneverket. Foranledningen er elendig kundebehandling :

------

Morten Sjølli,

selvoppnevnt leder Lillestrømsenteret for fred og fordragelighet

                                                                                                                    Lillestrøm, 14.12.12

Jernbaneverket v/Elisabeth Enger

NSB v/Geir Isaksen

     

Klage pluss et dypfølt ønske om strengt nødvendig skjerpings av informasjonsrutiner med mer

1)    For en sann togelsker, med jernbaneblod tykkere enn kreosot i årene, smerter det å skrive disse linjene. Men dem man elsker, tukter man, og det er dessverre ingen vei utenom.

2)    Lillestrømsenterets strategi er alltid å gå rett til topps og ikke risikere at viktige anliggender blir liggende på et altfor lavt saksbehandlernivå. Men man regner med at denne klagen ekspederes nedover i organisasjonen – greit nok så lenge den blir skikkelig behandlet.

3)    Grunnlag for henvendelsen:

Etter et vel utført nisseoppdrag på tidligere kollegers julebord, skulle Lillestrømsenterets leder la litt trøtte legeme forflyttes fra Oslo S til Lillestrøm. Toget (til Eidsvoll) skulle gått 00.44 i natt, det var kaldt og surt – og ikke noe skjedde;

-       Ikke kom det tog

-       Ikke kom det informasjon noe som helst informasjon om forsinkelsen før mange minutter etter at toget skulle gått.

-       Ikke fikk vi hutrende optimistene noen skikkelig beskjed om hvor lenge det var grunn til å tro at det ikke ville komme noe tog. Forsinkelsesmeldingen på infoboksene ved plattforma ble stadig forlenget. Ikke et eneste ord over høyttalersystemet, ikke en eneste NSB- eller Jernbaneverket-ansatt fant det formålstjenelig å ta en tur ned til den ventende horde og fortelle hva som ikke var på gang.

-       Tre kvarter etter togets avgangstid (!) kom det en konduktør vandrende ned tuben til plattformen. Han gjentok og gjentok: Er det noen som skal til Kløfta her? Det var det ikke, men etter en forvirrende tid ble det klart at han skrev ut taxirekvisisjoner. Årsaken til opphenget på Kløfta vites ikke. Det ble uttalt at høyttalerne ikke fungerte.

-       Det dannet seg lang kø ved mannen i tuben, som henviste til at det også sto en person med rekvisisjonsblokk i hallen. Dette stemte faktisk (og man skal – husk at nissen er en hissigpropp – innrømme at man ga denne flotte og stakkars medarbeideren klar beskjed om å formidle oppover i systemet at informasjonsopplegget selvsagt ikke holder mål i verdens rikeste land i 2012).

-       Jeg havnet etter hvert i taxi sammen med tre hyggelige lillestrømlinger – men det skal dere vite: Folk ler av dere for den totale hjelpesløsheten som altfor ofte avsløres når det oppstår problemer. Men det er ikke det at togene ikke får strøm, det at ”det ikke er tilgjengelige tog og/eller personale” eller at sporvekslene ikke oppfører seg som de skal – nei, hånlatteren kommer fordi det ikke kommer nødvendige opplysninger ut til kundene. Som Martin Kolberg ville sagt det: Det er tre ting som gjelder: Informasjon, informasjon, informasjon.

-       En time og 20 minutter etter skjema kunne undertegnede i natt låse seg inn i residensen, og jammen meg sørget ikke NSB/Jernbaneverket for at han også fikk hilst på det særdeles punktlige avisbudet.

Hva vil man så med disse linjene?

Jo, man ønsker svar på følgende spørsmål:

1) Er Jernbaneverket og NSB fornøyd med informasjonsflyten når det oppstår forsinkelser etc?

2 ) Er NSB fornøyd med Jernbaneverkets evne til å takle situasjonen når forsinkelser etc oppstår?

3) Hvorfor så knørne på informasjon?

4) Skjønner ikke NSB/Jernbaneverket (folk flest gir beng i hvem av dere som har ansvaret, folk forlanger service og handlekraft) at kundenes frustrasjonsnivå kunne vært jekket utrolig mange hakk ned bare ved at dere informerte bedre?

5) Hvilke følger får denne henvendelsen?

Med ønske om en fortsatt god adventstid,

M Sjølli

Leder Lillestrømsenteret

Lillestrømsenteret – en plattform for fred i ethvert henseende

morsjol@online.no

http://lillestromsenteret.blogspot.no/

98 20 31 36

Ny julegran på Petrinehøy - NÅ!

Julegrana på Petrinehøy har i alle vært noe innbyggerne i Rælingen er stolte av. Den står på et av Romerikes flotteste utsiktspunkter og den har i alle år skapt lys og glede i tusener av menneskers sinn. Men årets tre er kort og godt en skandale, et pjusketre med noen lyspærer som ser ut til å være kastet på. Derfor:

Kl 06.42 om morgenen annen søndag i advent  sendte Lillestrømsenterets store leder denne skrivelsen til rådmannen i Rælingen kommune, med kopi til ordføreren:

Til rådmannen i Rælingen

Vedr: Julegrana på Petrinehøy - tidenes førjulsskandale i Rælingen

Etter en sjokkartet opplevelse med påfølgende samtaler med en rekke vanligvis meget sindige rælinger, la jeg om kvelden lørdag 8. desember ut nedenstående statusoppdatering på facebook:

-------

SKANDALE!!! Ca 62 meter fra mitt hjem i nesten 50 år, nærmere bestemt på Petrinehøy i Rælingen, har i alle år Romerikes mest synlige juletre stått som et landemerke for beboere i ti-elleve prestegjeld – de siste årene også godt synlig for flyvende til og fra Gardermoen. Men hva har skjedd!? Nå er det knapt mulig å se noe juletre fra Lillestrøm, det har knapt nok pærer mot nord, og det lille som er av lys, ser ut til å være kastet på av noen innleide førskolebarn. Og selve treet er jo en skandale i seg sjøl, ser ikke ut i måneskinn. Og det i et av verdens rikeste land i 2012. Jeg har ikke ord, Øivind Sand, som ordfører må du videresende denne meldingen til den ansvarlige etat. Dette går simpelthen ikke an - man (unnskyld uttrykket) kødder ikke med tradisjonene på denne måten. Skjer det ingen ting, skal jeg personlig sørge for at kommunen og dens ledelse settes uten Fylkesmannens administrasjon. Det er opprør i og rundt bygda, det er ikke for seint å få på plass et skikkelig tre med skikkelig lys. Nå er jeg glad jeg ikke bor i trivselskommunen mellom Øyeren og Østmarka (tro nå ikke at nærheten til skauen har bidratt til høy juletrebevissthet). Dessuten: Jeg har sett folk stå p plattformen utenfor fredssenteret, peke mot pjuskegrana og si: Ja, det er det de har råd til i Rælingen... Makan. Det blir ikke fred i sinnene av attenderangs juletrær. Handling. Nå!!!!

--------

Umiddelbart fikk jeg telefoniske henvendelser fra folk som er direkte opprørt og ute av seg etter det som har skjedd. Derfor:

Som leder av Lillestrømsenteret for fred og fordragelighet lovet jeg å ta kontakt med de høye herrer i Rælingen kommune og:

1) Videreformidle at kommunens egne innbyggere/skattebetalere etc er skikkelig opprørte - «dette går bare ikke an», «det hadde vært bedre om det ikke var noe tre», «hva galt har vi gjort», «jeg begynte nesten å grine», «Folk ler av oss, vi gjør oss til latter - MED ET JULETRE».

2) Med Lilllestrømsenterets tyngde utfordrer jeg derfor Rælingen kommune til å bli (sannsynligvis) den første kommunen i landet som midt i adventstiden fant ut at den største julegaven vi nå kan gi våre innbyggere, er faktisk å bytte ut et juletre! Kjør på, tenk på hvilken PR-gevinst dette vil gi for kommunen:

1) Den lytter til innbyggerne

2) Den tar konsekvensene av at feil er gjort

3) Og den gjenoppretter fred og fordragelighet akkurat når det gjelder som mest - i denne søte førjulstid.

4) Lillestrømlinger og andre vil ikke lenger peke opp mot det flotte utsiktspunktet og le av en hel kommune.

Som gammel ræling, jeg bodde rett ved juletreet i 50 år, er jeg over middels opptatt av denne problemstillingen. Men dere skal vite at det er et opprør der ute!

Jeg håper og tror på et nytt juletre på plass allerede tidlig i uke 50. 

Som sagt - her har kommunen mulighet til å gi innbyggerne en skikkelig førjulsgave som det vil bli lagt merke til! Kjør på - utnytt det potensialet som ligger i denne saken som i utgangspunket bare er trist, men som med en ny gran og nye lys kan sette Rælingen på kartet.

Med ønske om en fortsatt fin adventstid og god jul,

for Lillestrømsenteret for fred og facebookbaserte Aksjonsgruppa for ordentlig julegran på Petrinehøy.

Morten Sjølli,

leder seksjon for førjulsgleder

Lillestrømsenteret formaner: Stopp sytingen!

Folkens! Det er altfor mange som syter og klager og griner og jamrer seg når det kommer berettigede forslag om å legge ned tilbud som knapt brukes. Lillestrømsenterets store leder mener det beint fram er egoistisk og oser av manglende samfunnsånd når man automatisk setter i gang hylekoret fordi noen som er satt til å prioritere, gjør jobben sin og nettopp velger hva slags tilbud folk egentlig kan klare seg utmerket godt uten.

Hva erre han mener, tenker du kanskje.
Jo, ta for eksempel fødestova på Fagernes, som heldigvis kommer til å bli lagt ned - hvis ikke bleike politikere lar seg blende av fakkeltoget som torsdag kveld skal gli sakte fra Skiferplassen til Rådhuset, der de folkevalgte skal behandle saken. Reduksjon i fødetilbud er nemlig en av de klassiske symbolsakene som får berørte og ikke berørte til å se rødt. Det er Norges kvinne- og familieforbund som har tatt initiativ til protestmarsjen - blant annet hjulpet av en av forbundets tillitsvalgte som har hytte i Valdres(!). Nok om det, vi må videre:
På Fødestova, som riktignok både tar i mot og følger opp, jobber det fire jordmødre og sju barnepleiere. På et sted der det de to siste årene har vært 29 fødsler!!! Skjønn meg, vi kan ikke ha det sånn - selv i et av verdens rikeste land. I avisen Valdres i dag sier jordmor Live (tenk når hun tar imot, velkommen til livet, jeg heter Live)  Cecilie Grinaker at dette er for lite til å opprettholde et forsvarlig tilbud. – Vi bør helst ha over 40 fødsler i året, helst mer.
Hun understreker dessuten at det alltid kommer til å være en jordmor på vakt, også etter at stova legges ned.

Men dette er altså ikke nok for de kvinner og menn som torsdag kommer til å tenne sine fakler og med funklende øyne skal stå utenfor kommunehuset og sikkert rope noe sånt som "La stova leve, la stova leve - det er altfor langt til Gjøvik eller Lillehammer".
Lillestrømsenteret filial Valdres har dette rådet til politikerne: La´rem holde på - legg med stova. Det er mye bedre med et forsvarlig fødemiljø i de nevnte byene, enn en stove i Fagernes. Og er det så innmari langt å reise og så innmari vondt å leit å måtte reise noen mil når en ny verdensborger skal trykkes ut av sin mors liv: Ja, da må man virkelig tenke over om man er klar for å få barn. For sann mine ord, det finnes utrolig mye større utfordringer ved det å bli foreldre enn å måtte reise fra en del av Oppland til en annen.
Og man skal ikke se bort fra at de pengene man sparer ved å legge ned et lite brukt tilbud, kan gjøre mye mer nytte på andre områder - både for liten og stor.

Tenk helhet, ikke snevert. Men som sagt - sånne fødegreier har stor symbolverdi og får folk til å handle på autopilot. Om det koster fellesskapet store summer, er ikke farlig.
Lillestrømsenteret filial Valdres anbefaler derfor folk til å holde seg borte fra fakkeltoget. En stengt fødestue er til å leve med for alle.

Det blir ikke fred, men ufred ut av snever tenkning.

Sånn er det med den saken.

Med vennlig hilsen M Sjølli, leder Lillestrømsenteret, seksjon familieplanlegging, prevensjon og samfunnsøkonomi

Første pris delt ut!

Man har gleden av å kunne informere: Lillestrømsenterets aller første pris - Den grønne matte - er tildelt Marianne Lystrup, leder av redaksjonsklubben i Vårt Land.
Prisen ble overrakt ved en tilstelning i hennes hjem torsdag, i nærvær av ca 40 klubbmedlemmer og representanter for avisens ledelse.
I begrunnelsen heter det blant annet at Lystrup stadig stiller sitt hjem til disposisjon for fokuserte dialogsamtaler og sosiale evenementer, noe som igjen bidrar til godt humør -  etter Lillestrømsenterets oppfatning en forutsetning for fred og fordragelighet mellom mennesker.
Fredssenterets leder M Sjølli poengterte ikke, men det skulle han gjort, under prisutdelingen at grønt virker beroligende på sinnet, samtidig som matta minner gjestene om at det er viktig å bidra til å holde lokalene rene og pene og ikke smusse til steder der de edle dialoger skal gjennomføres.
Dette til orientering.
Prisutdelingen ble avsluttet ved at fredssenterets leder ga prismottaker en god klem. Han tenkte da at dette er sannelig en fin side ved det å lede en viktig samfunnsinstitusjon. Men altfor fort kom han til å tenke på alle de uløste oppgaver som venter. Sånn er virkeligheten.
Nok om det.

Lillestrømsenteret med blogg!

På utallige oppfordringer: Lillestrømsenterets store leder tar skrittet inn i bloggverdenen! Fra og med dags dato og kanskje inn i evigheten vil M Sjølli/Sjoelli komme med betraktninger om dette og hint - ingen sak for liten, ingen sak for stor.
Senterets viktigste oppgave er å skape fred eller sørge for fredsbevarende tiltak der freden er truet. Senterlederen er av den oppfatning at humor er viktig i fredsarbeidet. Der det er humør, skapes en god atmosfære, der det er en god atmosfære, er konfliktnivået lavt. Så enkel er teorien. Praksis kan erfaringsmessig være noe vanskeligere.
Lillestrømsenterets base er i den gamle, ærverdige Lillestrøm stasjon - en bygning som har en helt spesiell plass i senterlederens liv. Dessuten har stasjonen en meget strategisk plassering i forhold til hele verden, beliggende kun 10 minutter med tog fra Oslo lufthavn Gardermoen - og ni minutter med tog fra Oslo.
Stasjonen er også et symboltungt sted for et fredsarbeid: Her etableres en plattform for fred, fredsarbeidet kan penses inn på riktig spor, denne stasjonen har ikke lenger noe blindspor der fredsprosessen kan ende i ingenting, det kan settes opp fredstog mot for eksempel Trøndelag, Sverige, kontinentet og verden for øvrig, skiftepersonell kan sørge for å få fredsprosessen inn på rett spor når det butter imot etc etc.
Lillestrømsenteret har også en filial i Valdres, dit politikere fra hele verden inviteres til samtaler i fredslederens hytte, gjerne til rakfisk og akevitt. Dette setter som regel fart i alle treige prosesser. Takkket være Fagernes lufthavn Leirin er det en enkel og grei adkomst til filialen. En rekke internasjonale flyruter passerer regionen - som eksempel Moskva-Washington/New York, Mombay-Washington, Emiratene-Washington, Tokyo-London etc etc.
Personer som skal med buss til filialen innrømmes rabatt på Valdresekspressen. Smil til sjåføren og si at du skal ha en fredsbillett til Rogne nord, så kommer en av våre hyggelige resepsjonister og henter deg ved bussholdeplassen.
Dette som en presentasjon av senteret - plutselig er vi tilbake med mer interessant stoff. Vi lover bred dekning av åpningsfesten og alle greiner av det betydelige arbeid som M Sjølli & co kommer til å gjøre i den gode saks tjeneste.
Fred være med dere alle!